erkjennelsen av at to ting aldri kan møtes, aldri er helt inntil hverandre, men likevel svært nære og at det kanskje bare er nødt til å være nok.

loops som oppstår. eller hva man kan kalle det, uendeligheter. jeg sitter og tegner et eller annet jeg ser, begynner med en del av motivet, kanskje i tilnærmet midten av arket, og tegner meg utover. og nederst får jeg som oftest sneket inn en liten flik av meg selv, et kne, eller to, et ben lagt over kors, og så min egen arm, og så tegner jeg min egen hånd som tegner. og det hvite arket som den tegnede tegnende hånden tegner på, arket på tegningen, blir liksom skinnende/strålende hvitt. eller gjennomsiktig, uten noe bak. jeg kan ta et skritt ut i evighetsgapet, som en hund som prøver å bite seg selv i halen, og klippen på den andre siden av den dype avgrunnen vil bare flytte seg lengre og lengre unna, jo mer jeg strekker meg. men jeg kan strekke meg langt. mens jeg gjør det stopper jeg ikke, da er jeg uendelig. men det er bare en midlertidig tilstand, en forbigående fase. og etterpå er jeg tilbake på fast grunn, der jeg kom fra. men følelsen man står igjen med, av å ha tatt et balletak på...et eller annet... å ha stirret ned i evighetsgapet, men ikke falt ned. fast grunn under føttene. kanskje prøve en gang til.