110 x 110 cm (SOLGT)
Lørdag 30. var mitt tjue-malerier-på-fire-uker-maraton overstått. Januar 2010 ble altså for min del tilbrakt i ei lita hytte nedi hagen til mora mi, som forøvrig bor et stykke inn i granskauen allerede. Der hadde jeg verken internett, penger på kortet på mobilen eller tv - bare cd-samlinga mi, male- og tegnesaker, og altså den nødvendige arbeidsro til å få kværna ut så mye jeg kunne. Man skal aldri være for tidlig ute med ting, siste liten er alltid best. Og de siste dagene gikk jeg døgnet rundt. Etter en lang natt med kontinerlig jobbing ble de siste strøkene satt idet dørene åpna klokka tolv på Café Oliven i Soon. Jeg ramla over målstreken i kjent Bjørn Dæhlie-stil, og fikk kava meg bort til et baren og bestilt meg et mål mat. Satte meg ned og...jeg vet ikke hva jeg venta på, bortsett fra maten, og i en salig blanding av skrekk og fryd titta jeg rundt meg, nå henger dem oppe, skitt, hva har jeg gjort?!
Og rett etter maten min ble servert, kom det tre karer luskende inn, bestillte seg øller, og litt lute lørdag morran sikta de seg inn mot innerst i lokalet. Som bestilt stoppa dem opp alle mann, på pekende oppfordring fra den første av dem, rett foran bordet der jeg satt. Bildet (under) som hadde fanga oppmerksomheten hang på veggen tvers overfor og de ble stående med ryggen til meg, og merket nok ikke at jeg slukte scenen med blikket. De ble stående litt, han første humra og pekte, og de to andre lo. De var dagens første gjester, og uvitende om det som de var, ga de meg den første, og attpåtil gledelige, respons.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar